Det tyske konsernet Klöckner-Humboldt-Deutz (KHD) ble berømt for sine luftkjølte dieselmotorer. Luftkjøling var på mange måter Deutz-traktorenes tekniske signatur i flere tiår, helt inntil 1995 – det samme året som traktordivisjonen i KHD ble solgt til italienske Same. Overtakelsen la grunnlaget for SDF-gruppa.

Det er 84 år siden de første Deutz-traktorene ble tatt inn til Norge. Deutz har imidlertid en historie som går veldig langt tilbake i tid, nærmere bestemt til 1864, da Nicolaus Otto (oppfinneren av firetaktsmotoren) la grunnlaget for Deutz-konsernet i Köln. Produksjonen av forbrenningsmotorer startet i 1876. Tidlig i 1879 begynte den norske maskingrossisten F. Heyerdahl & Co. å annonsere for Deutz-motorer. Fabrikkens mange patenter ble fortløpende registrert i Norge, for å unngå kopiering. Et tilfeldig eksempel på en motorleveranse kom i forbindelse med etableringa av det moderne Fisketorget i Bergen i 1890, med 60 kummer for levende fisk. Det var en Deutz-motor som drev pumpa, som sørget for at sjøvannet i kummene sirkulerte. Deutz-fabrikken ble seinere en pioner i utviklinga av dieseldrevne firetaktsmotorer til mange ulike formål, og tok etter hvert rollen som verdens største produsent.

William Knudsen ble importør

Etter en del flyktige forsøk ble traktorproduksjonen satt i gang for alvor i 1926. I 1929 ble William Knudsen fra Oslo (1891–1979) norsk importør av alle Deutz-produkter, under selskapsnavnet William Knudsen A/S, heretter kalt WK. Alt tyder på at de første Deutz-traktorene kom til Norge i løpet av vinteren 1937/38. Dette var 1- og 2-sylindrede vannkjølte dieseltraktorer under betegnelsene F1M 414 og F2M 315. Salget foregikk til dels i WKs egen regi, og til dels hos den kjente forhandleren Landbruk Maskin A/S, som hadde flere avdelinger. De fleste traktorer som ble importerte på slutten av 1930-årene, var engelske og amerikanske parafintraktorer med jernhjul. Det typiske med tyske traktorer var at de hadde dieselmotor og gummihjul. Det norske markedet hadde vokst til omtrent 600 traktorer årlig, hvorav Fordson hadde en markedsandel på over 40 prosent. Det var et titalls merker som kjempet om resten av markedet, og Deutz-traktorene kom inn i et nokså beskjedent antall, fram til tyskerne okkuperte Norge i 1940. WK var samtidig norsk importør av tyske Zettelmeyer, som hadde motorer fra Deutz.

Tyske traktorer under krigen

I løpet av de første okkupasjonsårene, spesielt i 1941 og 1942, ble det, med tyskernes velsignelse, tatt inn 675 sivile traktorer til Norge. 530 ble importert fra tyske produsenter, resten kom fra det nøytrale Sverige. Hvor mange Deutz-traktorer som ble tatt inn, er uklart. Etterspørselen var større enn leveringsevnen. WK (Deutz og Zettelmeyer) ville tilby kundene traktorredskaper fra Kverneland, men av hensyn til strenge kvoteavtaler, som avgrenset salget til eksisterende kunder, ble WK nektet tilgang på Kvernelands produkter. Bedriften anket saken til Forsyningsdepartementet, men til ingen nytte.

Mot slutten av 1942 krevde tyskerne at Norge måtte levere stål til Tyskland, dersom traktorleveransene skulle videreføres. WK henvendte seg til Forsyningsdepartementet, uten resultat. Deretter gikk importøren til Landbruksdepartementet, med forslag om å gi Landbrukshøgkolens rektor M. Langballe (NS-medlem) fullmakt til å reise til Tyskland for å forhandle om nye traktorleveranser, bak ryggen på Forsyningsdepartementet. Langballe var en uttalt Deutz-fan og hadde gode forbindelser hos Deutz. Forslaget fra WK ble imidlertid avslått. Parallelt med den sivile importen sørget okkupasjonsmakten for å ta inn Deutz-traktorer til eget bruk. Best kjent er de sterke slepetraktorene (3-syl., 50 hk) som ble brukt på flyplassene. Disse traktorene ble beslaglagt av norske myndigheter ved frigjøringa og ble gradvis spredt rundt i det sivile markedet. Under de alliertes bombing av Tyskland i 1944 ble Deutz-fabrikken lagt i grus. Dette var årsaken til at Deutz ikke greide å gjenopprette normal traktorproduksjon før i 1949.

Traktorer med luftkjølte motorer

Fabrikken hadde utviklet luftkjølte dieselmotorer, men krigsårene førte til at introduksjonen ble forsinket. De første Deutz-ene i etterkrigstida kom inn til landet i 1948/49, men av hensyn til kvotebestemmelsene, som var regulert etter markedsandeler fra perioden 1937–1940, kom det kun et lite antall vannkjølte traktorer, over en periode på halvannet år. Den første luftkjølte modellen kom inn i 1950, 1-sylindret 15 hk, fulgt opp av 2-sylindret 28 hk året etter.

I løpet av 1951 introduserte Deutz en hel rad med traktorer i den såkalte FL-serien – gjerne med vignetten «Folketraktor». WK markedsførte de to minste under navnene «Veslebror» (1-syl.) og «Storebror» (2-syl.) – de øvrige var store traktorer med henholdsvis 3- og 4-sylindrede motorer. Den tyske lastebilprodusenten Magirus var også en del av konsernet, og det var typisk at norske Magirus-forhandlere solgte traktorer i tillegg.

I 1950-årene var WK en mangfoldig maskingrossist med 80 ansatte, inkludert et velutbygd serviceapparat med egne verksteder. Deutz-agenturet var viktigst, men bedriften hadde flere tyske maskinagenturer. WK sto i nær forbindelse med industrien, sjøfarten, bergverkene og anleggssektoren. Dette var en viktig forklaring på hvorfor WK valgte å satse mye på industrimarkedet når det gjaldt Deutz-traktorene. Eksempelvis ble mange av traktorene utstyrt med trykkluftkompressorer. Særlig aktuelt ble dette på Deutz F3L (42–50 hk DIN) og etter hvert på den store F4L (60 hk DIN), med kompressorer, industrilastere og gravemaskiner. Allerede i 1951 tok WK initiativet til en hydraulisk frontlaster, kalt WK-lasteren, som ble produsert i Oslo.

På tampen av 1950-årene kunne WK levere Deutz-traktorer i effektområdet 14–65 hk. Den nye D-serien avløste gradvis FL-serien. Vi vet ikke eksakt hvor stor markedsandel Deutz hadde kapret i Norge rundt 1960, men den var neppe større enn to prosent. Noe var likevel i emning, og det hadde med traktordivisjonens ambisjoner å gjøre. Erlands Maskin blir ny eneimportør.

På Bryne på Midt-Jæren hadde familien Erland slått seg opp med både maskinforretning og egen fabrikk for melkemaskiner, traktorsprøyter og annet. Bedriften hadde blant annet erfaring som importør av Bolinder Munktell skurtreskere for hele Sør-Norge. I november 1957 kjøpte Erland den norske Fahr-importøren Landbruk Maskin A/S i Oslo. Tyske Fahr var Europas største produsent av landbruksmaskiner, med både traktorer, skurtreskere og diverse høstemaskiner på programmet. I 1960/61 gikk Fahr inn i et tett samarbeid med Deutz, og Deutz kjøpte i første omgang 25 prosent av aksjene. Fahr forsvant som eget traktormerke, men var utgangspunktet for at Deutz-konsernet ble en anerkjent kvalitetsleverandør av høstemaskiner. Deutz innviet samtidig ny traktorfabrikk i bydelen Kalk i Köln, visstnok den største i Europa. Disse begivenhetene førte til en logisk beslutning om at de respektive Fahr-importørene, skulle koples til importen av Deutz-traktorer.

Våren 1962 overtok Erlands Maskin som Deutz-importør, med teknisk avdeling og sentrallager på Bryne. Landbruk Maskin A/S i Oslo fortsatte som Fahr-importør. Etter et par år hadde den nye Deutz-importøren ansatt 14 distriktsforhandlere, spredt fra Kristiansand i sør til Finnsnes i nord. Disse fikk samtidig tilgang på hele det øvrige produktspekteret fra Erlands-bedriftene.

Under overskrifta «Traktorer bygget for Norge» reklamerte Erlands Maskin gjennom såkalte informasjonsannonser. I disse annonsene framheves et påstått samarbeid mellom nordmenn og Deutz. Fra tekstene kan vi blant annet lese at: «Selve traktoren er konstruert ved et godt samarbeid mellom fabrikkens konstruksjonsavdeling og norske maskineksperter, norske bønder og norske forhandlere. Dette har fabrikken gjort ut ifra den kjensgjerning at Norge har det best mekaniserte jordbruk i verden». Ja, sånn kan det også sies. Naturlig nok, en stor traktorprodusent tok imot tilbakemeldinger fra alle slags markeder, også fra Norge.

Da Erlands Maskin overtok, var det D-serien som dominerte, men 3FL og 4FL var fortsatt de største modellene. Deutz lanserte sitt Transfermatic-system i 1962, som var fabrikkens svar på Ferguson-systemet. Etter påbudet om førervern ble Deutz utstyrt med Jærbøylen i perioden 1964–1968.

Luft kan verken fryse eller koke

Importøren registrerte økende interesse for store traktorer. Dette kan ha vært årsaken til at Erlands i 1965 valgte å ta inn den nye D80, en stortraktor med 6-sylindret motor og 75 hk DIN. I første omgang gikk sværingen på demonstrasjonsrunde i Sør-Norge. Etter hva vi har hørt, ble det kun produsert 60 eksemplarer av D80, inntil betegnelsen ble endret til 8005 fra 1966. I det norske veteranmiljøet ryktes det at det ble originalimportert to til tre stykker. Ei vise om at Kverneland hadde den første, har vi fått avkreftet. Uansett folkeprat, så er det Egil Byberg i Ryfylke som sitter på en av dem, flott restaurert, og svært attraktiv i det tyske samlermiljøet. Byberg bekrefter at traktoren har befunnet seg i Rogaland siden den var ny.

Med 05-serien i 1966 kom opptakten til noe nytt. Da kunne de største modellene leveres med 4WD. Da den legendariske 06-serien ankom sommeren 1968, ble Deutz til et enda mer utpreget 4WD-merke, fordi alle modellene, med unntak av den minste, kunne leveres med drift på alle fire. Med denne serien favnet Deutz om effektområdet 30–140 hk. Den største modellen ble overlevert til Kverneland i 1972, en traktor som ble omtalt som landets største. Deutz 4006 (43 hk, 1968–1981) antas å være den mest solgte Deutz i Norge noensinne. I en prøvemelding fra Landbruksteknisk Institutt, etter 700 driftstimer med en Deutz 5206, heter det at «traktorens driftssikkerhet og slitestyrke må betegnes som meget god. Den har meget gode kaldstartegenskaper og rimelig dieselforbruk».

Deutz hadde virkelig gode kaldstartegenskaper. «Luft kan verken fryse eller koke» var påstanden som ble gjentatt i reklamen. Motoren tålte en driftstemperatur inntil 170 grader celsius. Og typisk nok: En Deutz-eier hadde som regel en kompressor med blåsepistol. Det var svært viktig at kjøleribbene på motoren ble holdt rene for støv og skitt. Et annet tema: Det var ikke mulig å varme opp ei iskald førerhytte med varmen fra en luftkjølt motor. På 06-serien kom det lukkede hytter (Klippan og Sekura, montert hos forhandler), og i Norge ble det utviklet et kanalsystem i tynnplate, som ledet varmluft fra motoren inn i hytta. Det var en rein kompromissløsning. Med DX-serien og 07-serien ble problemet løst ved at kundene kunne bestille dieselvarmer montert på fabrikken.

Deutz lanserer systemtraktor

I februar 1973 demonstrerte Erlands Maskin den store nyheten Intrac System 2000 på et gårdsbruk ved Voll på Jæren. Hadde Deutz utviklet selveste framtidstraktoren? Deutz Intrac var et seriøst forsøk på å tenke nytt om det reint funksjonelle ved jordbrukstraktorer. Førerhuset ble plassert helt foran, 50/50 vektfordeling, veltevinkel inntil 50 grader, fullsynkronisert girkasse, 40 km/t, komplett redskapshydraulikk/PTO både foran, bak, og i tillegg over bakakselen, og A-ramme hurtigkoblinger levert som standard. Her var det duket for interessante redskapskombinasjoner på både åker og eng.

Under demonstrasjonen ble det sagt at fire norske bønder hadde bestilt Intrac 2002 (51 hk) usett, og at interessen for det nye konseptet var enorm. Stor interesse er ofte det samme som nysgjerrighet, som ikke nødvendigvis gir mye salg. Foruten de som ble levert i 1973, ser det ut til at de fleste norske Intrac-er fant sine kunder i perioden 1980–1986. Totalt ble det solgt omtrent 20 stykker. Hva var det som skjedde? Det første de nysgjerrige bøndene avslørte, var at sikten bakover var elendig. Resten kan antakelig skrives på kontoen for et begrenset behov for den fleksibiliteten som Intrac la opp til, samtidig som at Intrac kostet 30 prosent mer enn en tilsvarende konvensjonell traktor. Den siste generasjon med Intrac (6-syl.) ble markedsført av Unimog Import AS i tida 1988-1991.

Landet deles på tre importører

I løpet av 1973 ble den norske Deutz-importen delt i tre. Erlands Maskin fikk beholde Sørlandet og Vestlandet, de øvrige landsdelene ble fordelt på Asbjørn Døvle A/S i Vestfold og Haugsveen & Fjeldstad A/S i Stange i Hedmark. De nytilsatte aktørene hadde blant annet solid erfaring som importører av skurtreskere.

Et forvarsel om framtidas Deutz-standard kom i 1978, da den første DX-serien ble lansert. Dette ble det nye flaggskipet fra Deutz, fra og med 1980, i effektområdet 80-220 hk DIN. De minste modellene hadde 5-sylindret motor. Sammen med Intrac var dette starten på parallelle traktorserier fra den tyske produsenten. Da 06-serien ble avløst av 07-serien (29-75 hk) i 1980/81, hadde Deutz-Fahr (som ble merkenavnet) gjennomført overgangen til egenutviklede førerhytter og tidsmessig førerkomfort. I 1984 stakk ledelsen i henholdsvis Erlands Maskin og Kverneland-konsernet hodene sammen, og etter litt ventetid var Kverneland eier av landets største traktor, Deutz-Fahr DX 8.30 (220 hk). Fra 1983 kunne Deutz-Fahr tilby 40 km/t på den nye DX6-serien, noe Fendt 300-serie hadde vært alene om, inntil da, hvis vi holder oss til konvensjonelle traktorer. Størst betydning i salg fikk dette da den nye DX3-serien fra 1985/86, ble levert med 40 km/t. Ikke minst ble DX 3.60 (1986–1995) svært populær i Norge.

Norsk snute og uferdig traktorserie

Gårdbruker Trond Gjestvang i Stange hadde et inderlig ønske om fri utsikt fra førersetet til området rett foran traktoren. Drømmen endte opp med det aller første skråpanseret (frisikt), en løsning som var uproblematisk på en Deutz-Fahr, med tanke på fraværet av radiator. Verkstedeier Ola Baardseth på Kirkenær påtok seg ombygging av en rekke traktorer.

Deutz-Fahr observerte det norske fenomenet med oppmerksomme øyne. På den nye AgroXtra-serien fra 1991 ble det mulig å bestille frisikttraktor rett fra fabrikk. Og da Agrotron-serien ble lansert i 1995, så var frisikt blitt standard. Ved introduksjonen av denne serien la importøren vekt på at serien hadde fått «norsk snute». 40 traktorer ble solgt usett til norske kunder. Fra 1996 ble Agrotron levert med 50 km/t, noe som også var tidlig.

Det er ikke til å komme bort i fra at den første Agrotron-generasjonen ble en utfordrende sak, som både kundene og importøren fikk lide for. Den var riktignok en milepæl for Deutz-Fahr, blant annet fordi den representerte overgangen tilbake til vannkjølte motorer. Men noe hadde gått galt i utviklingsfasen. Storparten av kundene opplevde alvorlige feil, blant annet girkassehavarier, og det tok noe tid før fabrikken kom tilbake på rett spor. Deutz-Fahr hadde i tillegg havnet i en vanskelig, finansiell situasjon, blant annet på grunn av overtakelsen av Allis Chalmers i USA, og enden på visa var at bedriften ble solgt til italienske Same i 1995.

Gjentakende uro på importsiden

Vi går litt tilbake i tid igjen. I 1985 ble importkabalen lagt på nytt. Familien Erland solgte Erlands Maskin til Felleskjøpet Rogaland. Edv. Bjørnrud, som nylig hadde mistet det norske IH-agenturet, kjøpte Asbjørn Døvle A/S. Resultatet var at Edv. Bjørnrud ble norsk eneimportør av Deutz-Fahr. Tidlig i 1988 sto tradisjonsrike Bjørnrud i ei økonomisk hengemyr. Deutz-Fahr beslagla fabrikknye traktorer og maskiner til en verdi av ti millioner kroner, som sto lagret i Norge. Gjeldsnemnda, som skulle finne en løsning for å hindre at Bjørnrud ble slått konkurs, påsto at dette var ulovlig. En stevning for domstolene førte ikke fram, og den svenske Deutz-Fahr-importøren Søderberg & Haak Maskin AB overtok representasjonen i Norge. Denne ordninga varte fram til 1993, da fabrikkeide Deutz-Fahr Skandinavien AS, med hovedkontor i Danmark, overtok importen.

Haugsveen & Fjeldstad (H&F) spilte en sentral rolle i den påfølgende epoken, da både sentrallager og teknisk avdeling ble lagt til Stange. Fra 1997 overtok H&F rollen som offisiell, norsk importør, inntil dette selskapet ble slått konkurs i februar 2001. Maskinhandler Sigurd Søberg fra Vinstra fikk H&F på fote igjen, importen ble nok en gang overlatt til Deutz-Fahr Skandinavien AS, inntil den i 2002 gikk videre til danskeide H.C Petersen Norge AS. Siden da har det vært helt rolig.

Stabilt som topp-10-merke

Deutz-Fahr har aldri hatt et norsk markedsapparat på størrelse med de største i bransjen. Selgerne har heller aldri hatt muligheten til å spille på pris. Det er derfor en smule fascinerende å registrere at Deutz-Fahr gjennom flere tiår har bitt seg fast som et merke som pendler mellom sjuende- og niendeplass på den nasjonale salgsstatistikken. I noen distrikter spiller Deutz-Fahr en mer betydningsfull rolle, i andre distrikter er merket bortimot fraværende. I dag stiller Deutz-Fahr med seks traktorserier og 21 norske forhandlere.