Den eventyrlige traktorsuksessen i etterkrigstida har i vår egen tid fått status som en del av den norske kulturhistorien. Men hva om norske myndigheter ikke hadde bommet så stygt på antakelsen om hvor mange traktorer Norge hadde behov for? Som nevnt i forrige nummer, besluttet Direktoratet for eksport- og importreguleringer (DEIR) å slippe løs traktorimporten fra og med 2. februar 1951. Dette var en modig avgjørelse i en etterkrigstid da det meste av import fortsatt var underlagt strenge reguleringer og prioriteringer. Stortinget ble ikke varslet om frislippet. Bakom avgjørelsen lå ekspertuttalelser om at Norge hadde behov for omtrent 15 000 traktorer totalt, og at den årlige etterspørselen sannsynligvis ville ligge på omtrent 1 500 traktorer over noen år, for deretter å synke. Med denne forutsetninga lagt til grunn, var det kurant for DEIR å slippe traktorimporten fri. Det viste seg straks at «ekspertene» ikke hadde skjønt noe som helst. 15 år seinere var det 100 000 traktorer i Norge. Om noen i byråkratiet hadde ant dette på forhånd, så ville vi antakelig ha fått en annen norsk traktorhistorie, preget av flere reguleringer over lengre tid.
For Eik gjaldt det bare å klemme på, hva remmer og tøy kunne holde. Eik hadde et par tusen kunder på venteliste, og det var kun Coventry-fabrikkens leveringskapasitet som kunne hindre braksuksess. Den neste store kampen handlet om å bli kvitt bensinavgifta (46 øre per liter), noe importøren omsider oppnådde, innen Ferguson TE-20 kom med en firesylindret dieselmotor, som snart ble mer etterspurt enn bensinmotoren. Ifølge tall vi har sett, importerte Eik opptil 3 500 Gråtasser per år etter frislippet. Antall traktorimportører i Norge økte fra ti til førti, med import fra åtte til ni land. Dette til tross, 70 prosent av firehjulstraktorene var engelske, og Ferguson hadde omtrent 50 prosent markedsandel i Norge.
Stor vekst og importavgift
Parallelt med etterspørselen skapte Christian Eik og hans nærmeste familie en landsomfattende handelsbedrift. Det var litt av en utvikling som skulle komme. Den første egeneide avdelinga ble etablert i Oslo, de to neste kom i Trondheim og på Gjøvik. Traktorene ble i hovedsak tatt inn til Stavanger, med skip som kom fra Hull i England. Logistikk, mellomlagring og klargjøring fikk et betydelig omfang. Det sies at på sitt livligste, hadde Eik en klargjøringsavdeling med 50 ansatte.
Norsk import av nye traktorer, som i 1954 passerte 6 000 enheter per år (inkl. tohjulstraktorer), gjorde at myndighetene ble stadig mer bekymret for underskuddet i det norske utenriksregnskapet. Sommeren 1954 vedtok Stortingets flertall å innføre ti prosent midlertidig importavgift på traktorer. Finansdepartementet trodde at dette ville dempe importen. Men det skjedde ikke. I realiteten var det Eik og de andre importørene som betalte for minst halvparten av avgifta, særlig fra 1958 og utover, fordi konkurranseforholdene ble skjerpet. Opposisjonen på Stortinget argumenterte med at norske bønder ville ende opp med utslitte traktorer, fordi nye traktorer ble for dyre. Sannheten var at Norge ble Europas mest traktoriserte land, regnet i forhold til jordarealet. Først fra januar i 1962 ble avgifta fjernet. Da hadde traktorimporten passert toppen (inkl. tohjulstraktorer), med en årsrekord på rett over 10 000 enheter.
Hvor mye var bruktimport?
Den store etterspørselen etter Ferguson skapte en tilleggshandel som lå helt utenfor Eiks kontroll. Allerede rundt 1952/53 startet en rekke norske maskinforretninger med import av brukte Ferguson. I England fantes det flere verksteder som spesialiserte seg på både overhaling og motorbytte på to til fire år gamle Gråtasser. I annonsene sto det at disse verkstedene var godkjente av Ferguson. Eik følte seg tvunget til å rykke ut i offentligheten og gi tydelig beskjed om at Eik ikke ville ta noe som helst ansvar for disse traktorene. Bruktimporten av Gråtass fikk et veldig stort omfang, såpass stort at i 1955 utgjorde valutabruken på bruktimport så mye som 30 prosent av den totale traktorimporten. Eikmaskin leverte 17 073 Gråtasser. Bruktimporten kom i tillegg.
Gullfisken og Massey Ferguson
I oktober 1956 kom det første tegnet til at Gråtass-epoken var over. Eikmaskin demonstrerte den nyutviklede Ferguson 35 (firesylindret Standard 37 hk DIN), en litt større og kraftigere traktor, med en oppsiktsvekkende gullfarget motor og kropp. Eik arrangerte en navnekonkurranse som ga traktoren kjælenavnet «Gullfisken». Kort tid etter lanseringa kunne Eik skryte av 1 200 bestillinger. Enkelte traktorer kom inn før nyttår, men de store leveringene startet ikke før i februar året etter. På forsommeren kunne Eik slå fast at bedriften hadde signert hele 2 500 salgskontrakter. Nok en gang en braksuksess, selv om traktoren fikk et rykte som tungstartet. Eiks suksess til tross, det skal ikke glemmes at det var importørene av blant annet Fordson og Nuffield som i første omgang fikk sjansen til å gripe tak i det voksende markedet for større traktorer.
Var Eikmaskin forberedt på helt nye utfordringer, da salget av Ferguson 35 gikk som varmt hvetebrød? Det er det ikke enkelt å svare presist på, men det er nesten utenkelig at importøren ikke hadde tenkt sine tanker om hva som ville skje den dagen Ferguson-patentene løp ut. Sommeren 1957 satt Christian Eik fortsatt på sitt høye traktorsete. Annonsene slo fast at Ferguson lå suverent foran alle andre traktormerker. I november slapp Fordson-importøren Eik & Hausken ei bombe. Ferguson 35 ble stilt front mot front med den helt nyutviklede dieseltraktoren Fordson Dexta (tresylindret Perkins) – den første likeverdige konkurrenten med lovlig kopiering av alle Ferguson-patentene.
Eik mistet førsteplassen
Markedet var tydeligvis klar for en likeverdig konkurrent. I 1958 ble nemlig Fordson landets mest solgte traktormerke. For første gang siden Gråtassen ble suveren markedsleder, var Eikmaskin slått ut av en konkurrent. Var dette bare begynnelsen? Christian Eik skal angivelig ha gått inn i en slags sjokktilstand. Han var kanskje dårlig forberedt? Det skal ha tatt lang tid før Eik greide å svelge at verden var i endring. Den nye situasjonen førte til at Eik slo ned prisene. Uansett nye konkurranseforhold, Eikmaskin klatret tilbake på salgstoppen i 1959. En ting var uansett sikkert. De gamle markedsandelene på 50–55 prosent kunne bedriften se langt etter. De ble snarere redusert til rundt 35 prosent etter ganske kort tid. Alle de viktigste konkurrentene kopierte Ferguson-systemet i løpet av et ganske kort tidsrom.
1958 var på flere måter et viktig merkeår. Produsenten Massey Harris-Ferguson ble til Massey Ferguson. I begynnelsen av året kom de første rødlakkerte MF 35 inn til Norge. Traktorkroppen og felgene var gråmalte. Teknisk sett var det den samme traktoren som før. Utpå forsommeren kom en ny begivenhet, da Eikmaskin kunne introdusere den nye MF 65 (50 hk DIN, senere 58 hk) – som omsider ga bedriften sjansen til å delta i markedet for «stortraktorer». I tillegg kom importen av skurtreskere, tidligere tatt inn av Felleskjøpet som Massey Harris, men fra nyttår 1958 endret til Massey Ferguson. Importen og salget ble eksklusivt for Eikmaskin. I 1959 kjøpte MF motorprodusenten Perkins, og storselgeren MF 35 ble lansert som en fornyet dieseltraktor med tresylindret 42 hk Perkins – samme motorblokk som i hovedkonkurrenten fra Ford.
Eikmaskin beholdt deretter sin posisjon som markedsleder, med kun to hovedmodeller på prislista. I perioden 1962–1964 ble programmet utvidet med de mindre modellene MF 25 (franskprodusert), MF 30 og MF 35X, sistnevnte var en litt kraftigere versjon av standardmodellen.
Satset på egenproduksjon
Eik opparbeidet en rolle som tilnærmet totalleverandør for landbruksnæringa. Ved siden av traktorsalget ble det skaffet viktige importagenturer for flere kategorier maskiner, redskaper og utstyr. Christian Eik oppnådde i tillegg et godt forretningsmessig samarbeid med norske produsenter som Kverneland, Kyllingstad og flere andre. Det ryktes at Ferguson syslet med tanken om å kjøpe Kyllingstad Plogfabrikk på Jæren, noe som utvilsomt må ha hatt noe med Christian Eik å gjøre.
Eiks posisjon i Norge kunne forsvare en satsing på produksjon av traktorutstyr for salg i bedriftens egne markedskanaler, i konkurranse med andre leverandører. Denne erkjennelsen var opptakten til det som fikk navnet Sesam Maskinfabrikk. Merkenavnet «Sesam» stammet egentlig fra drikkekar som ble solgt fra 1930-årene, og ble senere brukt som eget merkenavn, dels på produkter produsert i andre norske bedrifter.
Flere verksteder fikk produksjonsoppdrag fra Eik, men det var samarbeidet med Sirevaag og Frøiland Mek. Industri i Stavanger som ble viktigst. Da denne bedriften hadde vokst til 70 ansatte, var all produksjon på direkte oppdrag for Eikmaskin. Derfor valgte eierne å selge bedriften til Eik. Navnet ble i 1963 endret til Sesam Maskinfabrikk. Bedriften produserte blant annet frontlastere, traktorgravere, førervern og hydrauliske kraner. Egenproduksjonen av traktorgravere var en videreføring av det som startet med import av Shawnee-gravere i 1953. Den nyoppførte Sesam-fabrikken i Jåttåvågen (1968) hadde 120 ansatte på sitt største, men ble stygt rammet av «oljeeventyret» i nærområdet, som støvsugde arbeidsmarkedet for fagfolk, og lønningsnivået ble presset oppover. Av flere hensyn valgte familien Eik å legge ned fabrikken i 1973, men selve produksjonen ble dels videreført i andre norske bedrifter. Klargjøringsavdelinga og delelageret ble deretter flyttet fra Hillevåg til Sesam-fabrikken.
Den legendariske MF 100-serien
Massey Fergusons legendariske 100-serie kom i grevens tid, omtrent samtidig med Fords velkjente 1000-serie. Leveransene startet tidlig i 1965, i første omgang med basis i hovedmodellene 135 og 165, med de samme motorene som sine tosifrede forgjengere. Etter kort tid kunne MF briljere med å delta i alle de viktigste effektsegmentene i markedet. I 1966 kom 66-hesteren 175, som i 1968 ble fulgt opp av 178 med mulighet for 4WD, den første i sitt slag fra MF. Flere modeller ble lansert etter hvert, men var i hovedsak varianter av grunnmodellene.
I 1966 leverte Eikmaskin 2 144 MF-traktorer, som tilsa en markedsandel på 33,1 prosent. Hakk i hel fulgte erkerivalen Eik & Hausken, som tok 28 prosent med Ford. Det hører med til historien at Ford ble nr. 1 i 1968, men deretter beholdt Eikmaskin ledelsen med MF gjennom mange år.
MF 100-serien ble den mest utbredte traktorserien noensinne i det norske traktormarkedet. Ambisjonene for denne artikkelen var å finne fram til mer eksakte tall. Det var dessverre ikke så enkelt, storparten av det gamle Eik-arkivet har forsvunnet med årene. Det kan i alle fall slås fast at MF 135 (uansett fornyelser med årene), ble levert fra Eik i perioden januar 1965 til tidlig høst i 1979, altså mer enn 14 år. I tidsrommet 1945 til dags dato finnes det ikke maken til fenomen i det norske markedet. Det skal også understrekes at MF 165, var på markedet i 13 år. Et grovt anslag sier oss at Eik solgte minst 23 000 traktorer i 100-serien. I tillegg kom bruktimport i et ganske betydelig antall.
Fra første halvdel av 1970-årene ble det aktuelt å ta inn enkelte MF-traktorer som var større enn 100-serien. Det ble solgt en liten håndfull av amerikanske modeller som 1080, 1200 (midjestyrt) og 1135 – de to sistnevnte var sekssylindrede modeller med over 100 hk.
Eikmaskin blir en storbedrift
Som nevnt, i løpet av 1950-årene ekspanderte Eik med hovedavdelinger på strategisk viktige plasser. Ekspansjonen fortsatte uten stans. I 1960 ble Eiketun innviet på Alnabru i Oslo. Det var et stort og særpreget kurs- og demosenter, som manglet sidestykke i Norge. Det toppet seg rundt 1970. Da hadde bedriften nær 600 ansatte totalt. 260 av dem hørte hjemme i Stavanger, 78 arbeidet i Oslo.
Christian Eik var bedriftens selvskrevne leder fram til 1969, 80 år gammel. Han ble avløst av sine to sønner Johan (adm. direktør) og Egil (soussjef). Grunnleggeren var en av Stavangers mest betydelige forretningsmenn, med en skattbar formue større enn flere av byens best kjente skipsredere. Eikmaskin var en tid byens 11. største skattyter. I 1970 ble Christian tildelt H.M. Kongens fortjenstmedalje i gull. Under tildelinga sa han litt beskjedent at «Det er ikke jeg, men Ferguson-systemet som skulle ha hatt medaljen». Traktorlegenden døde i 1973.
Nye tider – nye traktorserier
Konkurransesituasjonen utover i 1970-årene ble ytterligere skjerpet. Eiks markedsandel gikk nedover til 25 prosent. Det første signalet om at en helt ny traktorgenerasjon var underveis, kom med stortraktoren MF 595 (firsylindret 115 hk SAE) våren 1975, som var startskuddet på den etterfølgende 500-serien (47–90 hk DIN), som ble rullet ut i Norge først mot slutten av 1976. Den nye serien bød på alt som kunne forventes fra en moderne traktor på dette tidspunktet, bortsett fra 4WD, som kom et par år seinere. Serien inkluderte fabrikkmonterte førerhytter med en helt annen komfort og betjeningsergonomi enn tidligere. Kort sagt, etter samme hovedprinsipp som vi kjenner dem i dag. I Norden kom hyttene med dører på begge sider, i motsetning til i andre markeder. En siste rest av 100-serien ble solgt parallelt med 500-serien på slutten av 1970-årene.
Parallelle serier og overlapping var kommet som et nytt, og kanskje litt forvirrende, fenomen. Sommeren 1979 var både 135, 240 og 575 tilgjengelige i Norge. Høsten 1979 ble den nye 200-serien (47–88 hk) utvidet og avløste omsider 100-serien. I samme året kom en ny serie med sekssylindrede traktorer (100-150 hk), med firesifrede betegnelser, for eksempel 2640 og 2725. Sommeren 1982 ble 500-serien avløst av den nye 600-serien (68–90 hk).
Datatronic og Autotronic
Den største milepælen i 1980-årene var den nyutviklede 3000-serien (68–107 hk), som Eik introduserte høsten 1986. Her hjemme passet dette midt i blinken, med tanke på Felleskjøpets sterke posisjon med John Deere og etter hvert med Valmet. Med 3000-serien ville MF stake ut framtidsveien for alle konkurrentene, ved å inkludere mikroprosessorer og elektronisk styrte funksjoner og kontroll, på en måte som ingen hadde gjort tidligere. Dette var virkelig starten på det som seinere ble en selvfølge.
Massey Ferguson hadde i all hovedsak et godt rykte som et pålitelig traktormerke. Med Datatronic og Autotronic «inside» fikk MF ei ripe i lakken. Svært mange kunder opplevde feil og trøbbel med den høyteknologiske 3000-serien, særlig de første årene, og da den ble videreført av 6100-serien, fortsatte det med problemer. Først med 6200-serien i 1999 var MF tilbake i sine beste spor. I dag kan de norske kundene velge mellom hele 13 traktorserier fra Massey Ferguson. Markedsandelen i Norge har de siste 30 årene befunnet seg et sted mellom 16 og 20 prosent.
Det gamle og nye Eik
Omtrent 45 egeneide servicesentre og utsalgssteder var ikke i tråd med trender i tida. Lønnsomheten måtte opp. I 1983 ble den sentrale klargjøringsavdelinga nedlagt. Oppgavene ble desentraliserte til hver enkelt avdeling. Fra nyttår i 1985 ble forhandlerapparatet omorganisert med lokalt eierskap etter franchise-prinsippet. Hvert utsalg fikk fellesnavnet Eik Landbrukssenter. Filosofien var større effektivitet og bedre kundeservice, fordi ansvaret ble liggende lokalt. I 1989 besluttet familien Eik å selge Eikmaskin til MF-eieren Varity Corp. (senere Agco), som overtok fra nyttår i 1990. Etter salget tapte selskapet penger i flere år. Under den nye eieren ble det i 1993 vedtatt at hovedkontoret skulle flyttes fra Stavanger til Oslo. Dette skapte intern frykt for tap av viktig kompetanse. Etter at Agco overtok Fendt i 1998, ble Eik norsk importør og selger av enda et merke. Det samme skjedde senere da Agco overtok Valtra. I 2011 flyttet hovedkontoret videre til Skedsmokorset på Romerike, der Eik fortsatt befinner seg med omtrent 30 ansatte. Antallet Eik-sentre er i dag 46.