Jordbrukstraktoren med fire hjul hadde ingen rolle i det norske skogsarbeidet før andre verdenskrig. Det fantes riktignok enkelte små beltetraktorer, som

Oliver Cletrac, hos de riktig store skog­eierne. Etter krigen derimot ble det en rivende utvikling, der moderne traktorer med gummihjul fikk spille en helt avgjørende rolle, i erstatning for hesten. Parallelt med traktoren gikk motorsaga sin seiersgang. Rundt 1960 ble det ofte gjentatt at Norge var «verdens mest traktoriserte land», sett i forhold til jordarealet. Mange norske gårder var, og er fortsatt, såkalte kombinasjonsbruk. Det ble derfor interessant å utnytte traktoren til flere formål. Det fantes imidlertid ingen tydelig fasit på hvordan traktoren kunne utnyttes i skogen. Skogforsøksvesenet la ned et stort, vitenskapelig arbeid i å utvikle driftsmetoder som var både effektive og lønnsomme.

De spesielle forholdene i Norge gjorde at vi med årene satset på helstammelunning med traktor og vinsj, fra hogstplass til lunneplass. Dette var et resultat av systematiske studier, for å finne ut av hva som var mest lønnsomt. I Sverige var det motsatt, der lå det mer til rette for å kjøre ut kortvirke fra hogstplassen. Det åpnet for en stor utvikling innen spesialiserte skogsmaskiner. Fra slutten av 1980-årene måtte den norske metoden gi tapt for de overlegne skogsmaskinene. Etter årtusenskiftet har ikke traktoren spilt noen rolle i den norske sluttavvirkninga. I dag finner vi traktoren i forbindelse med vedhogst og i andre lettere oppdrag i skogen.

Belteløsninger for vinterkjøring

I årene 1950-1954 ble grunnlaget lagt for en alminnelig bruk av landbrukstraktoren i det norske skogbruket. Det var slett ingen selvfølge at traktoren skulle gi seg i kast med skogsdrifta vinterstid. Mange norske skogbrukere var av det heller konservative slaget og tviholdt på at hesten var uslåelig i skogen. Skogforsøksvesenet la stor vekt på å avpasse sin driftstekniske forskning etter norske terreng- og eiendomsforhold. Det var derfor uinteressant å kaste bort tid på å studere hårete gigantløsninger, som bredte om seg i enkelte land, særlig i Nord-Amerika.

I første omgang var det interessant å finne fram til de mest effektive løsningene for utkjøring av tømmer, med meiedoninger på hardpakket snø. På slutten av 1940-årene hadde Bombardier i Canada utviklet halvbelter tilpasset Ferguson. Skogforsøksvesenet og Eikmaskin gikk sammen om å utforske denne nyvinninga i praktisk bruk. Tre belte­sett ble hastesendt over havet med fly, slik at forsøkene kunne komme skikkelig i gang til driftssesongen 1950/1951. Dette var starten på en intens, systematisk og vitenskapelig utprøving, som pågikk over flere år. Forsøksvirksomheten samlet masse ny kunnskap og la grunnlaget for at norske bedrifter kunne tilby betydelig bedre belter og belte­boggier, enn de originale canadiske.

Uvdølingen Ola Prestgarden var først ute blant de norske produsentene. Han hadde slått seg ned på Lore gård i Steinsfjerdingen på Ringerike, der han etablerte et lite, mekanisk verksted. Sommeren 1954 startet han med å annonsere for «Grepa» halvbelter. Belteboggien hadde et automatisk stramme- og fjæringssystem. Marktrykksreguleringa kunne utføres fra traktorsetet. Fra oktober samme år overtok Jobu Salgskontor (motor­sagprodusentens eget salgsapparat) salget og markedsføringa, først under navnet «Grepa», senere under navnene «Ledd» og «Jobu leddbelter». Prestgarden tok slektsnavnet Opdal, og virksomheten ble kjent under navnet Opdal Mek. Verksted. Mikro Stanse- og Mek. Verksted i Hønefoss lå bare åtte kilometer unna Steinsfjerdingen. Mye tyder på at Opdal innledet et samarbeid med denne bedriften når det gjaldt utstansing av belteribbene. Han kan derfor ha vært selve opphavet til at Mikro på et senere tidspunkt ble et kjent navn i det norske skogbruket.

Hydraulisk marktrykksregulering

Det skjedde mye i kulissene da Opdal var alene som norsk produsent. Ikke minst ved Tønsberg Harpunfabrikk. Høsten 1956 kom bedriften i gang med produksjon av belter og belteboggier med hydraulisk marktrykksregu­lering. Eikmaskin var muligens den største pådriveren. Sikkert er det i alle fall at produktnavnet varierte med distributørene. Go-grip og Go-grip Spesial (Eikmaskin), Klegg og Klegg Spesial (Eik & Hausken) og Bjønn for blant annet Felleskjøpet og Brødrene Asla. Hakk i hel fulgte Mikro i Hønefoss. I 1957 kom denne bedriften med sin egen hydrauliske boggiløsning, men en viktig forskjell var at bedriften tok en uavhengig posisjon i markedet og markedsførte belteutstyret under navnet «Driv», tilpasset alle traktormerker. I 1963 lanserte Mikro, som først i Europa, belteboggier med helhydraulisk marktrykksregulering. Etter hvert kunne noen av leverandørene levere løsninger for både halvbelter, trekvartbelter og helbelter.

De øvrige norske som kom på banen med belteutstyr, var Edv. Bjørnruds Maskinfabrikk (1956), P. Haugen Mek. Verksted (1957) med Gjerstadboggien og dessuten kjettingprodusenten Tellefsdal (1958). I løpet av 1970-årene gikk etterspørselen etter belteutstyr taktfast tilbake. Etter 1980 var Mikro alene om å levere belteutstyr til landbruks­traktorer.

Framdrift i skog og mark vinterstid handlet om mer enn belteutstyr. Såkalt hesteskokjetting (og senere ringklokjetting) ble et aktuelt fenomen fra og med 1950-årene. Det samme gjaldt de såkalte hjulbeltene, som flere norske småbedrifter satte i produksjon. En del virksomheter tok også opp produksjon av diverse lunneutstyr og rekvisita, selv om de ikke produserte vinsjene selv.

Stor utvikling i traktorvinsjer

De første norske traktorvinsjene var å regne som universalvinsjer, og ikke som spesialutstyr for skogsdrift. Da Per Igland lanserte sin første i 1952, var det nettopp en enkel universalvinsj. Først etter videreutvikling med tilleggsutstyr ble det en skogsvinsj. Historien om norske skogsvinsjer inkluderer et titalls produsenter. Televinsjen fra Heddal kom samtidig med Igland. De neste var Vinjevinsjen (1954), Ako-vinsjen (1955) og Isachsen (1955). I store deler av 1950-årene ble det satt søkelys på å bruke vinsjen som et apparat som kunne kombinere innsleping og pålessing av stokker rett på doninga. Kort sagt: Kortvirkemetoden, der trestammen var oppkappet på hogstplassen.

Det var i forbindelse med utprøving av slepebaner i brattlendt terreng, at ideen om den lette, to-tromlede traktorvinsjen tok form. Skogforsøksvesenet hadde nær forbindelse med de norske produsentene Ragnvald Nestestog (Vinje) og Ludvik Isachsen i Larvik. En ettermiddag i oktober 1951 var forsøks­leder Ivar Samset og industrigründeren Ludvik Isachsen samlet for å inspisere taubaneforsøk i Treschows skoger i Telemark. Ifølge Samset ble ideen om den to-tromlede traktorvinsjen født akkurat på den dagen. Det neste steget ble kabelkranlunning med to tromler, og til slutt, fra rundt 1960, helstammelunning med to-tromlet vinsj, der snarekjøring ble et svært viktig stikkord. Isachsen lanserte sin to-tromling i 1955, som de første i Europa. Nestestog (Vinje) fulgte etter i 1956, med i prinsippet samme type vinsj og lunnepanne. Vinsjen kunne også monteres foran traktoren. Begge disse typene var starten på noe helt nytt i skogbruket. Det skal også nevnes at Nestestog hadde lansert Hydravinsjen i 1955, den første, norske skogsvinsjen med hydraulisk brems/kløtsj.

Igland var med andre ord ikke først ute med de avanserte løsningene, men når Grimstad-bedriften først slo til, ble det gjort til gangs. Det var i 1960 at startskuddet gikk. Da ble den første 3000-serien lansert, med Iglands egenutviklede festeplate for traktor og store brønnpanner med hydraulisk heving og senking, via Iglands korte løftearmer, som erstattet traktorens originale hydraulikkarmer. Det skulle ikke gå så lang tid før Igland festet grepet om hjemmemarkedet, selv om konkurrentene fortsatt ble regnet som aktuelle. Iglands sans for detaljer, uten at det ble for komplisert, ga noen og enhver litt å tenke på. Den to-tromlede Igland Compact 3000/2 ble levert i hele 12 000 eksemplarer, før modellen gikk ut av produksjon.

Suksess i gårdsskogbruket

Gårdbrukere som eide mindre skogarealer, rettere sagt den typiske norske gårdsskogen, etterspurte godt og enkelt utstyr, til et mer moderat budsjett. Flere produsenter var allerede veletablerte i markedet, da Johannes Sandvik fra Stokke i Vestfold kom susende med Sandvikvinsjen. Den første ble lansert i 1963 og solgte godt. Den største suksessen, og kanskje skal vi si klassikeren, var Sandvik 3000, som ble lansert første gang i 1967, samtidig som Eikmaskin ble en viktig forhandler. Sandvik traff godt i det nedre del av markedet og startet med eksportsalg til flere land. Av hensyn til navneforvirring med det svenske Sandvik-konsernet, gikk eksportsalget senere under navnet Norse.

Både Isachsen, Jobu (som solgte Vinjevinsj) og Sandvik ble i løpet av perioden 1968-1973 kjøpt opp av Elkem-Spigerverket. Filosofien var at konsernet skulle ha flere bein å stå på. I annen halvdel av 1970-årene forsvant Isachsen og Vinjevinsj ut av markedet. Sandvik greide å befeste sin posisjon. Igland for sin del ble enerådende i den tyngre delen av markedet og lanserte stadig nye vinsjmodeller. Sandvik, som i 1989 fikk navnet Formek, ble solgt videre til Tellefsdal, og i 1996 ble rettighetene solgt til Igland.

Ferdig utrustet for proffene

Før de rammestyrte spesialmaskinene gjorde sitt inntog hos de største skogeierne, rakk Eik & Hausken å introdusere County Super-4, som et alternativ i den absolutte proffklassen. Det skjedde i 1962. Den firehjulsdrevne traktoren, med fire like store hjul, hadde gode terreng­egenskaper og vesentlig større transport­kapasitet enn den typiske landbruks­traktoren. Etter at Igland introduserte sin firetromlede vinsj Spesial 4000/4, ble denne et vanlig syn på County. Sammen med Eidsfos Verk utviklet Eik & Hausken konseptet County Forest System, en ferdigutrustet lunnetraktor, som var forberedt for flere alternative oppdrag utenom skogsdrifta.

Fra 1967/68 tok de norske traktorimpor­tørene skrittet helt ut og tilbød ferdigutrustede skogstraktorer, tilpasset norske forhold. Den innarbeidede, norske driftsmetoden gikk inn i sin definitive storhetstid. Ikke utypisk var det rivalene Eikmaskin (Massey Ferguson) og Eik & Hausken (Ford) som slo an tonen, med ferdigkonsepter basert på landbruks­traktoren. Begge gikk inn i et samarbeid med Igland. Resultatet av dette samarbeidet endte med produktene Super-Per fra Eikmaskin (MF 178) og Super-Bjørn (Ford 4000) fra Eik & Hausken. I hovedsak identiske konsepter, med unntak av selve traktormerket. Begge var bakhjulsdrevne med store framhjul, tilsvarende som på en firehjulstrekker, som satt på en forsterket forstilling av Iglands egen konstruksjon. Tilsvarende var begge utrustet med diverse beskyttelsesutstyr, Igland hydraulisk tømmerskjær, to-tromlet Igland-vinsj, lunnepanne og ellers en del utstyr som skulle gjøre dem best mulig egnet som spesialiserte skogstraktorer. Super-Per ble utstyrt med Eikmaskins egenutviklede Flexomatic klyperamme.

To andre norske importører fulgte på med noe som liknet. I 1970 lanserte Motordrift (David Brown) den kraftige skogstraktoren Goliat (David Brown 1200), og Nanset Standard (John Deere) fulgte etter i 1971 med Tømmer-John (John Deere 2120), et navn som var inspirert av den populære countrylåta «Tømmer-John», utgitt av Arne Bendiksen i 1950-årene. Disse ferdigkonseptene solgte aldri i store antall og var på markedet i et begrenset tidsrom. Markedet ville i større grad spesifisere traktoren selv.

Mikro utvidet produktspekteret

Mot slutten av 1960-årene utvidet Mikro sitt produktprogram med hydrauliske lunne­skjær på korte løftearmer (kjent som Mikroskjæret), og gikk dessuten gradvis inn i markedet med et helt spekter av måltilpasset beskyttelsesutstyr for traktorer i skogsdrift. Etter hvert ble bedriften alene om dette i Norge. Det sies ellers at pent og måltilpasset beskyttelsesutstyr, var et rent nordisk fenomen. I andre land ble skogstraktorer pansret med platebiter etter den rene innfallsmetoden. Mikro utvidet også produksjonsprogrammet med firepunktsrammer, krantårn for griplastere på traktor og Mikrokloa for frontlastere. Markedet for belteutstyr falt drastisk og ble praktisk talt borte. Skogsmaskiner og overgangen til firehjulsdrevne traktorer med tilpassede dekk og kjettinger, førte til at belteutstyret ble tilnærmet uselgelig. Etter den dramatiske markedssvikten i 1989/90 ble Mikro slått konkurs i 1991. Nabobedriften Frog Trio-Sveis overtok rettighetene, men de gode tidene var uansett forbi.

Overgangen til firehjulstrekk

Landbrukstraktoren med belter var på sett og vis overlegen til sitt bruk, i sin egen storhetstid. Det var ikke dermed sagt at det ikke fantes gode firehjulstrekkere, som var etterspurte blant skogsfolk. Fra begynnelsen av 1950-årene var tyske M.A.N. diesel 4WD en kjent «skogstraktor», uten at den nødvendigvis fikk noen stor utbredelse. Det skjedde ikke noe særlig på 4WD-fronten før nordmenn forsto at Fiat produserte pålitelige firehjuls­trekkere, til en akseptabel pris. Særlig interessant ble dette merket fra 1968 og utover. Da importen av Valmet kom inn i mer faste former fra 1976, så ble dette en typisk god firehjulstrekker i skogsarbeid. En fullstendig overgang til 4WD i skogen kom ikke før på tampen av 1970-årene, da pålitelig drift på alle fire ble å regne som en selvfølge fra de fleste traktorfabrikanter. Dekkvalget spilte en vesentlig rolle i skogen, og det samme gjorde valget av riktig kjettingtype, der flere norske produsenter av hjulkjetting konkurrerte med hverandre, om å levere de beste løsningene for de spesielle forholdene som råder i skogsdrift. I dag er det bare Trygg fra Nøsted som produseres her hjemme.