Med en markedsandel på rundt tolv prosent har Fendt endt opp blant «de fire store» i Norge. Fendt er nummer fire i alle landsdeler. Dette er resultatet etter at merket i 1998 ble tatt inn i varmen hos Eikmaskin. Var det i det hele tatt mulig å forutse en slik utvikling? Og hva hadde egentlig skjedd, før den bratte oppturen?
I perioden 1935–1955 ble det introdusert en lang rekke tyske traktormerker i Norge. Her kan nevnes navn som Deutz, Kramer, Lanz, Zettelmeyer, Hanomag, Güldner, Fahr, Allgaier-Porsche, Bautz og MAN. I tillegg kom tohjulstraktorer. Det sies at det i begynnelsen av 1950-årene fantes omtrent 250 traktorprodusenter i det daværende Vest-Tyskland. Dette høres nesten utrolig ut, men de fleste av disse ble knapt nok kjent utenfor sin egen delstat. Det var dessuten bare noen av merkene som ble introduserte utenfor landets grenser. Det erketypisk tyske var små traktorer i effektområdet 10–30 hk, som regel med en- eller to-sylindrede dieselmotorer. Det skal ikke påstås at tyske traktorer var forut for sin tid i den første etterkrigstida. I så måte må vi minne om at norske brukere ble godt vant med de mest moderne traktorene; les Ferguson.
Underkjent i prøvemelding fra Ås
Fendt var tilsynelatende sist ut i rekken, blant alle de tyske merkene som kom til Norge. Den familieeide produsenten i Marktoberdorf i Bayern hadde bygd sin første lille småbrukertraktor i 1930. I 1938 kom den første modellen i serien, kalt for Dieselross. Våren 1955 startet B.M. Heede i Oslo å annonsere for Fendt, nærmere bestemt Fendt Dieselross i effektområdet 12–30 hk. B.M. Heede var en nokså mangfoldig teknisk handelsbedrift, som forut for Fendt var norsk importør av tyske Holder og amerikanske Oliver Cletrac. Bedriftens markedsføring av Fendt la mest vekt på modellen F28 – en tosylindret 30-hester.
I optimismens tegn valgte importøren å be Landbruksteknisk Institutt (LTI) på Ås om å gjennomføre et testprogram for å få fram en offentlig prøvemelding. LTIs prøvemelding nr. 63 ga Dieselross det glatte lag. Traktoren ble rett og slett underkjent. Blant mye annet negativt ble ytelsen målt til bare 14 hk, og prøvemeldinga ga dessuten tydelig beskjed om at forholdet mellom LTI og importøren, hadde vært elendig i prøveperioden. Alt tyder på at B.M. Heede stoppet importen allerede vinteren 1956/57, lenge før meldinga ble offentliggjort. Deretter ble det dørgende stille. Det skulle gå hele 21 år før Fendt kom tilbake til Norge.
I ettertid er det interessant å spørre: Hva om den norske importen hadde startet litt senere, nærmere bestemt etter at Fendt introduserte seriene Farmer og Favorit i 1958? Da kunne merket muligens ha bitt seg fast, uten opphold. I tiårene som gikk etter at Fendt-importen stanset, forsvant nesten alle de tyske merkene. Midt på 1970-tallet var det bare Deutz og Fendt som var tilbake blant de heltyske produsentene av konvensjonelle landbrukstraktorer. Fra 1974 begynte Bertel O. Steen å importere MB-trac, et staselig og kostbart merke, men denne stjernetraktoren kunne ikke regnes blant de helt konvensjonelle.
Fendt relanseres i Norge
Det var tre karer i bygda Brandbu på Hadeland som sørget for å relansere Fendt i Norge, nærmere bestemt Olav Løberg, Ingvald Eid og Kristian Karlsson. Denne trioen drev med bil- og traktorsalg i firmaet Brandbu Bil & Traktor. Selv har karene forklart at det var en annonse i et engelsk blad, som ble utslagsgivende. Der kom det fram at Fendt, som var Vest-Tysklands tredje mest solgte traktormerke, var interessert i å eksportere til flere land. Kort fortalt: Trioen reagerte raskt og skrev til slutt kontrakt med den bayerske produsenten. Den umiddelbare målsettinga var å komme opp i et salg på 100 Fendt-er per år. Selve importen ble organisert i det nystiftede selskapet Ingco A/S.
Den offisielle lanseringa ble lagt til Grundsetmart'n på Elverum i mars 1977. Da fikk et større publikum stifte det første bekjentskapet med Fendt anno 1977. Og har vi først kommet dit, så er det naturlig å se litt på hva Fendt egentlig sto for på dette tidspunktet.
Fendt hadde gått gjennom en rivende utvikling, etter at det første forsøket på norsk import ble gitt opp. Allerede i 1958 ble produktprogrammet splittet opp i separate familier, med navn som Fix, Farmer og Favorit. Mange vil huske at de to sistnevnte navnene var i bruk helt fram til henholdvis 2006 og 2008. I løpet av 1960-årene kunne Fendt by på moderne landbrukstraktorer i alle relevante størrelser. Fabrikken hadde i tillegg en lang tradisjon for å produsere såkalte redskapsbærere. Den nye importøren på Hadeland la naturlig nok vekt på Farmer 100-serien (tre- og firesylindret 45–75 hk DIN) og Favorit 600-serien (sekssylindret 90–150 hk DIN). Det ytre designet på begge serier var egentlig en marginal fornyelse av et moderne design, lansert allerede i 1967. Da de nye komforthyttene ble introduserte midt på 1970-tallet, sørget disse for at modellene fortsatt bar preg av å være tidsmessige av utseende.
Typisk Fendt og typisk tysk
Men hva var egentlig typisk Fendt i 1977, sammenliknet med konkurrentene? Reklamen utbasunerte at Fendt var en 3-stjerners traktor med mange fordeler. Alle modellene som ble tatt inn, hadde turbokløtsj og helsynkroniserte girkasser. Alle disse kunne leveres med 4WD, differensialsperre på framakslinga og brems på drivakslinga. Frontmontert PTO/trepunkthydraulikk var tilvalg, det samme gjaldt vendegir. Fendts egne førerhytter, med flatt golv og hengende pedaler, var registrert for to personer. Rattet var to-eket, og frontvinduet kunne åpnes på vid gap. Favorit-serien hadde spaker plassert til høyre for føreren, golvspakene på Farmer-serien ble flyttet til siden først tre år seinere. De fleste var enige om at Fendt scoret jevnt bra på mye, men det hang likevel et slags utropstegn i lufta: En traktor fra tyske Fendt var kostbare greier! Vi snakker om en prislapp som lå 20–40 prosent høyere enn for eksempel John Deere. En del av prisforskjellen skyldtes et høyere standard utstyrsnivå. Det skulle vise seg i praksis at det fantes mange nordmenn som var villige til å betale det som Fendt-ene kostet. Fendt har for øvrig aldri produsert dieselmotorer selv. Tradisjonelt har Fendt hentet motorer fra tyske MWM, Deutz og MAN. Transmisjoner fra ZF var en selvfølge. Det kan ellers nevnes at motortypen MWM D-226 var i bruk hos Fendt fra 1972 til 2000.
Hjemme i Vest-Tyskland hadde Fendt opparbeidet en posisjon som markedsleder i det øverste segmentet. Ambisjonene ble ytterligere forsterket fra 1978, da fabrikken gradvis introduserte en topprekke i Favorit-familien, nemlig 620-serien (185–250 hk DIN), med sekssylindret motorer hentet fra MAN. Dette var en satsing som skaffet Fendt en vedvarende sterk posisjon som produsent av ekstra store traktorer. Allerede fra første stund hadde disse kjempene en topphastighet på 40 km/t.
Importen flyttes til Numedal
Selv om forhandlerapparatet var begrenset, gikk salget ganske brukbart. Velkjente Westreng Maskinforretning i Høland, ble en av de aller første forhandlerne. Etter halvannet år med hovedkontor på Brandbu oppsto det et skifte. Olav Løberg tok med seg Fendt-importen til Numedal og gikk inn i et samarbeid med Svene-gruppen, som besto av tolv selskaper. Ett av dem, Svene Produkter AS, hadde nylig lagt ned sin mekaniske produksjon. Det var der de siste norske gnistfangere for traktorer ble produsert. Dette selskapet overtok Fendt-importen fra høsten 1979, med Løberg i sjefsstolen. Alle forhandlerne fikk fortsette som før. Kort tid etter opprettet selskapet en egen avdeling på Lena på Østre Toten.
Traktorsalg var ellers ikke noe nytt, selskapet hadde vært hovedforhandler for Fiat i halve Buskerud og halve Telemark. I tillegg til Fendt-importen ble Svene Produkter AS hovedforhandler på Østlandet for det japanske traktormerket Shibaura.
Høyere hastighet på vei
I 1980 kom Farmer 300-serien (firesylindret 62–86 hk DIN), som avløste 100-serien. Den mest interessante nyheten var at serien ble levert med 40 km/t og firehjuls bremsesystem. Ser vi bort ifra mer ukonvensjonelle tyskere, som Deutz Intrac og MB-trac, var Farmer den aller første konvensjonelle traktorserien i et volumsegment, som tok spranget fra 30 km/t til 40 km/t. I Norge skapte dette en fornyet interesse for Fendt. Ikke minst blant dem som tilbrakte mye tid bak traktorrattet på offentlig bilvei. I 1984 ble 40 km/t også lansert som standard på hele Favorit-serien, omtrent samtidig som de største modellene i Farmer-serien ble tilgjengelige med tractionkontroll, heldigital instrumentering og Fendt-Tronic elektronisk styrte funksjoner. Farmer 300-serien har på mange måter blitt legendarisk. 228 centimeter lang akselavstand (på firesylindrede modeller) lå helt fast i perioden 1980–2008, altså i 28 år. Noen vil påstå at dette var et utslag av typisk tysk konservatisme. At Fendt tviholdt lenge på tørre bremser og mekanisk innkobling av kraftuttaket, er også eksempler på det samme.
Som nevnt hadde Fendt en lang tradisjon for å produsere redskapsbærere, de såkalte F-modellene, med betegnelser som «GT» og «GTA». Disse var utstyrte med luftkjølte motorer fra Deutz. Maskinene var blant annet tilpasset midtmonterte redskaper bakom framakselen – og liknet i grunnen på en konvensjonell traktor som hadde «mistet» motoren og panseret. Motoren satt under førerhytta. I 1984 kom det en ny generasjon firehjulsdrevne redskapsbærere i flere størrelser. Serien hadde ikke turbokløtsj. Inntil da hadde det norske markedet vist liten eller ingen interesse for denne type traktorer. Året etter ble en av F-modellene vist fram i Norge, ofte kalt for «frisikttraktoren» i reklamen. Det ble solgt relativt mange av disse i Norge. Fendt la ned produksjonen av F-modellene i 2004.
Hva så med totalsalget? Tidlig i 1985 passerte loggboka 700 solgte traktorer siden starten av mars 1977. Med tanke på det opprinnelige håpet om å selge omtrent hundre traktorer per år, var dette slett ikke så verst. På dette tidspunktet lå markedsandelen på 2,5 prosent. I annonseoverskriftene het det: «Fendt er traktoren som alle ønsker seg, men som få tror at de har råd til». Et ganske finurlig og freidig motto, som spilte aktivt på Fendts omdømme, som et traktormerke for dem som hadde god råd. Et annet gjennomgående slagord var «Markedets laveste dieselforbruk».
Høstespesialisten overtar
Vi vet ikke eksakt hva som skjedde i kulissene, men fra 1. oktober 1987 ble Fendt-importen overtatt av den unge bedriften Høstespesialisten AS på Verpet i Vestby. Selskapet var etablert høsten 1985, anført av Eik & Hauskens tidligere salgsdirektør Egil Opstad, for å overta den norske importen av Claas høstemaskiner. Det ble hevdet at overtakelsen av Fendt hadde skjedd i fred og fordragelighet med Svene Produkter, som dessuten fikk fortsette med en nasjonal enerett til å selge Fendt redskapsbærere, med tilhørende utstyrspakker i det norske kommunal- og entreprenørmarkedet. Noen uker senere ble selskapet i Numedal norsk eneimportør av Same.
Sammen med Fendt la Høstespesialisten en ny prisstrategi i det norske markedet. Prisene ble senket. Nye priser kan ha vært knyttet til markedsutviklinga. Traktorsalget i Norge nådde en topp i 1985/86. De neste årene bød derimot på en jevn nedtur, som endte opp i et elendig marked i begynnelsen av 1990-årene. Markedsandelen ble uansett stående fast på i overkant av to prosent.
I 1988 lanserte importøren en ny generasjon 200-serie (40–75 hk DIN, luftkjølt Deutz) med topphastighet på 40 km/t. Serien representerte de minste traktorene fra Fendt. Den kompakte 200-serien hadde eksistert siden 1974, men var ikke tatt inn til Norge tidligere. I de tidligste annonsene ble den nye 200-serien kalt for «Grønntassen». Ulike varianter var tilpasset vidt forskjellige brukergrupper, som for eksempel fruktprodusenter og entreprenører.
I februar 1993 ble Høstespesialisten slått konkurs og lagt ned. Det foregående året hadde budt på en dramatisk tørkesommer, som resulterte i et katastrofalt dårlig treskermarked. Xaver Fendt & Co. hadde ingen interesse av å bidra til å forhindre konkurs, og dermed gikk Fendt-importen inn i enda et nytt kapittel. Danske Alex Pedersen AS ivaretok importen fram til årsskiftet 1993/94, da Fendt Skandinavia AS i Danmark opprettet egen avdeling i Norge. Ansvaret for Claas-importen ble overført til Claas Danmark.
Økt hastighet og nye serier
På linje med andre ledende traktorprodusenter hadde Fendt mye nytt å by på gjennom 1990-årene. 1993 ble et spesielt år. Da ble Favorit-familien utvidet med både 800-serien og 500-serien. Og ikke minst, fartspotensialet nådde også nye høyder. Fendt introduserte 50 km/t og hydropneumatisk fjæring på både framakselen og førerhuset.
To år seinere kom den nyutviklede systemtraktoren Fendt Xylon (firesyl. MAN-motor, 140 hk) med midtmontert motor/førerhus, 50 km/t, fjæret framaksel og mye teknikk hentet fra 500-serien. Det ble solgt noen av disse i Norge, inntil produksjonen stanset i 2004.
Fendt skaper begrepet Vario
I 1970-årene startet Fendt på et ambisiøst utviklingsprosjekt, som det av ulike årsaker tok over tjue år å fullføre. Det ble den nye toppmodellen Favorit 926 (introdusert i 1996), som fikk æren av å være først ute med Vario – Fendts egenutviklede, trinnløse girkasse for hastigheter fra 0–50 km/t. Og dermed skulle vi kjøre traktor med joystick i høyre hånd. Med funksjoner som to hastighetsområder, fire akselerasjonsprogrammer og opprettholdelse av konstant motor- eller kjørehastighet, hadde tyskerne forklart oss hvordan framtidas traktorer skulle være.
Allerede før årtusenskiftet var Vario-systemet inkludert på tre serier, og i årene som fulgte, ble Vario inkludert på alle konvensjonelle Fendt-serier. Alle ledende traktorprodusenter har i kjølvannet av Fendts lille revolusjon, introdusert sine egne svar på Vario. Det er likevel ikke til å komme bort ifra at «Vario» ble innarbeidet som et fellesnavn på trinnløs transmisjon, i alle fall blant traktorførere. Selv om resultatene av teknologiutviklinga flyter på kryss og tvers innad i Agco-konsernet, er det enkelt å finne traktorførere som hevder at Fendts Vario-system, fortsatt ligger et hestehode foran tilsvarende systemer på andre traktormerker.
Under vingene på AGCO og Eik
Året etter introduksjonen av Vario ble Xaver Fendt & Co. solgt til USA-baserte Agco, eieren av Massey Ferguson. Det lå i kortene at dette kunne gi en radikal endring, med hensyn til importagentur og forhandlerforhold. Sommeren 1998 ble Eikmaskin (eid av Agco) norsk eneimportør av Fendt. For første gang i Eikmaskins historie ble det lagt opp en strategi med to parallelle og konkurrerende traktormerker i det samme forhandlernettet. Riktignok hadde Eikmaskin introdusert Kubota i Norge i 1970-årene, men Kubota var kun eksklusivt hos Eik-forhandlerne i den innledende epoken, da det ble tatt inn små modeller, som ikke konkurrerte med MF. Fordelen fra 1998 var at MF og Fendt ikke nødvendigvis traff nøyaktig de samme kundene. Agco definerte Fendt som sitt premium-merke, noe som også gjenspeiles i et noe høyere prisnivå.
Siden overtakelsen i 1998 har Agco-eide Eikmaskin hatt en oppsiktsvekkende reise med Fendt. Traktormerket forlot «evighetsgropa» på rundt 2,5 prosent, for deretter å klatre stigen opp i krona på det norske markedstreet, i godt selskap med Massey Ferguson, Valtra og John Deere. I dag tilbyr Fendt ti hovedserier med traktorer i effektområdet 79–673 hk. Alle traktormodeller utvikles og produseres fortsatt i Marktoberdorf i Bayern, med unntak av at det finnes en egen fabrikk i USA for beltegigantene i 1100-serien.